Verdens klesboom er en klimaendring | GreenBiz

Publisert av Platon

Følgere: 0

Hvert år trekker produsentene ut rundt 100 milliarder plagg, noe som gjør mote til en av de verdens største industrier genererer mer enn $ 1.7 billion i inntekter og sysselsetter titalls millioner mennesker.

Men miljøkostnadene ved tekstilproduksjon er enorme, alt fra forbruk av vann til vanning av bomullsgårder til brenning av fossilt brensel til kraftfabrikker. De kombinerte tekstil- og klærsektorene bidrar like mye som 10 prosent av globale klimagassutslipp.

Med fremveksten av fast fashion produserer industrien fjell med avfall som bidrar med rundt 92 millioner tonn til søppelfyllinger hvert år, ifølge Earth.org. Det tilsvarer en søppelbil full av klesavfall hvert sekund.

Hvis verden skal oppfylle sine ambisiøse klimaforpliktelser fra Parisavtalen, må industrien ta raske og konkrete tiltak for å redusere skadene.

Med fremveksten av fast fashion bidrar industrien med 92 millioner tonn avfall hvert år – tilsvarende en søppelbil full av klær hvert sekund.

Globale merkevarer og detaljhandelskjeder driver aktiviteter i tekstil- og klesverdikjeden, kontraherer produksjon til produsenter i utviklingsland, og de har en nøkkelrolle i å gjøre industrien bærekraftig. Samarbeid med beslutningstakere, finansinstitusjoner som International Finance Corporation (IFC), og forbrukere vil også være avgjørende for å oppnå vannsparing, energiavkarbonisering og ansvarlig avfallshåndteringspraksis.

Industrien har satt seg et mål om å nå netto null klimagassutslipp innen 2050 under Fashion Industry Charter for Climate Action, og EU krever at industrien skal oppnå sirkularitet innen 2030. Noen store merker og leverandører tar allerede grep. Levi Strauss & Co. jobber med leverandører for å forbedre deres ytelse som en del av arbeidet med å oppnå en 40 prosent absolutt reduksjon i forsyningskjeden inkludert Omfang 3-utslipp innen 2025. Luksusgruppen Kering har lanserte piloter om regenerativt landbruk og støttet to dusin fabrikkleverandører for å forbedre vann- og energieffektiviteten deres.

I Bangladesh har DBL Hamza Textiles Ltd. – en nøkkelleverandør til PUMA, Inditex og andre – installert solcellesystemer, økt avløpsvannbehandling og innlemmet energieffektivt maskineri, med IFC som har investert 22 millioner dollar for å betale for de nødvendige teknologiene.

Industrien har satt seg et mål om å nå netto-nullutslipp innen 2050 – og EU krever at industrien skal oppnå sirkularitet innen 2030.

Mens pandemien midlertidig dempet etterspørselen etter klær og forstyrret forsyningskjeder, ga krisen et uventet løft for bærekraft. «Nearshoring» av produksjonen nærmere forbrukermarkedene har ikke bare hjulpet globale merkevarer med å lindre sårbarheter i forsyningskjeden, men også redusert transportrelaterte utslipp. Det har gitt muligheter for fabrikker i Marokko, Tunisia, Egypt og Jordan, som leverer europeiske merker, og Mellom-Amerika, som forsyner Nord-Amerika, til å investere i mer energi- og vanneffektive produksjonslinjer.

I mellomtiden har reiserestriksjoner implementert under pandemien popularisert bruken av digital 3D-design, og reduserte reiserelaterte utslipp og volumet av stoffavfall fra prøvesøm. Integrasjon og forkorting av forsyningskjeder for tekstil og klær i noen land har redusert transportrelaterte utslipp og styrket ansvarlighet og åpenhet. For eksempel forgrener en stor klesprodusent i Bangladesh seg til stoff- og garnproduksjon, og erstatter import fra Kina og andre steder.

Reiserestriksjoner implementert under COVID populariserte bruken av digital 3D-design, og reduserte reiseutslipp og stoffavfall fra prøvesøm

Likevel står den enorme globale tekstil- og klesindustrien overfor en komplisert vei til null. Lange og komplekse forsyningskjeder gjør det vanskelig for globale merkevarer å håndheve, eller til og med overvåke, produksjonsprosesser for bærekraft, spesielt blant mindre leverandører. En annen utfordring dreier seg om den kritiske rollen som forhandlere og forbrukere spiller i avfalls- og resirkuleringsdelen av syklusen, med en estimert 92 milliarder tonn plagg havner på søppelfyllinger hvert år.

Skiftende atferd vil være avgjørende for å oppnå en sirkulær økonomi i bransjen, men bedrifter må også endre produksjonsprosessen, som står for den største andelen av vannbruk, forurensning og klimagassutslipp.

Å dempe vannavfall og forurensning vil starte med store aktører

Vannbruk og forurensning er blant industriens største utfordringer, med omtrent en femtedel av avløpsvannet på verdensbasis som stammer fra stofffarging og -behandling. Bransjeorganisasjon ZDHC har bidratt til å etablere minimumsstandarder rettet mot redusere kjemisk forurensning, og eksisterende teknologier kan redusere vannbruk og forurensning, for eksempel i fargingsprosessen. Disse innovasjonene krever store investeringer, og begrenser adopsjonen til store aktører; industriparker med sentralisert avløpsrensing vil kunne fungere for mindre aktører.

Med dagens rater anslås industriens klimagassutslipp å øke med mer enn 50 prosent innen 2030, med produksjonsprosesser står for brorparten. Fornybar energi tilbyr den mest lovende løsningen og større leverandører og produsenter som IFC-partner Sanko Textile installerer solcellepaneler. Å redusere utslipp vil være mer utfordrende for industriens utallige mindre aktører, mens forbrukere kan levere 186 millioner tonn karbonutslippsreduksjoner – sammen med vannbesparelser – ved å kutte ned på vask og tørking.

Trenger innovasjon

Nåværende fibre (bomull, syntetiske og cellulosefibre) har alle ulik negativ påvirkning på miljøet. Industrien kan lindre disse ved å ta i bruk nye teknikker og teknologier, fra å bruke mikrovanning for bomullsfarmer til å erstatte fossilt brenselbasert syntetisk materiale med biologisk nedbrytbart syntetisk materiale, slik som de laget av stivelse. Bredere bruk og stordriftsfordeler bør gjøre innovative materialer rimeligere.

Bekjempe avfall gjennom sirkularitet

Overproduksjon og fast fashion har bidratt til et stort avfallsproblem. For tiden blir mindre enn 1 prosent av tekstilavfallet resirkulert til nye fibre for klær, noe som betyr mer enn 100 milliarder dollar i tapt materiale årlig. Virtuell prøving, 3D-design og moteutleieplattformer kan bidra til å lindre avfall, men den mest effektive løsningen vil være å konvertere til en sirkulær økonomi.

Fullt skalert, eksisterende resirkuleringsteknologi kan levere 75 prosent "tekstil-til-tekstil-resirkulering" tilbake til systemet og 5 prosent resirkulert råstoff fra andre industrier. Dette potensielle markedet på flere milliarder dollar vil kreve minst 5 milliarder dollar i investeringer i resirkuleringsteknologi innen 2026, og mer for innsamlings- og sorteringsinfrastruktur.

Globale klesmerker og deres nettverk av leverandører møter økende press fra forbrukere, myndigheter, arbeidere og investorer for å dekarbonisere virksomheten deres, spare ressurser, redusere avfall og forbedre arbeidsforholdene.

I løpet av de siste tiårene, selv om produksjonen har økt for å møte behovene til en voksende global befolkning, har tekstil- og klesprodusenter gjort betydelige fremskritt. Det vil imidlertid kreve enda større samarbeid på tvers av verdikjeden sammen med støtte fra beslutningstakere og internasjonale finansinstitusjoner for at industrien skal sikre en null-karbon-fremtid.

Denne rapporten er en del av en serie om bærekraft av International Finance Corporation som undersøker mulighetene og utfordringene ulike bransjer står overfor og rollen som IFC kan spille for å hjelpe til med å overvinne disse utfordringene og bidra til en grønnere planet.