Solar Ash anmeldelse | TheXboxHub – Plato AiStream V2.1

Publisert av Platon

Følgere: 0

Solar Ash er et fantastisk, iøynefallende spill som er like morsomt å spille som det er å bare se på.

Kampanjen inneholder en overraskende inderlig, om enn forutsigbar historie med noen tankevekkende temaer rundt formål og uunngåelighet. Men mens verden selv gjør en utmerket jobb med å utvikle seg etter hvert som fortellingen skrider frem, kan de forskjellige monstrene og kampene bli repeterende om ikke lenge. Likevel, med en kampanje som kan fullføres på bare én eller to ganger, er Solar Ash en mer enn verdifull opplevelse for alle som er litt fascinert av stilistiske 3D-plattformspillere.

gjennomgang av solaske 1 — Et herlig actioneventyr

Solar Ash er et neon-gjennomvåt action-eventyrspill med en flytende bevegelsesanordning. Spillere kontrollerer Rei mens hun glir over skyer, griper seg over kløfter og maler mot nye landskap. I mellomtiden kjemper hun mot marerittaktige fiender og massive sjefer i store, drømmeaktige miljøer.

Rei er en av de siste gjenværende innbyggerne på en planet som stuper ned i et svart hull kjent som Ultravoid. Starseed, en enhet som teoretisk sett er i stand til å ødelegge sorte hull, er det eneste våpenet Rei har mot Ultravoid. For å få Starseed i gang, får Rei imidlertid i oppgave å beseire fiender kjent som The Remnant som blokkerer signaler og kommunikasjon gjennom den stadig mer surrealistiske verden.

Til tross for litt sci-fi-sjargong, er Reis ønske om å redde hjemmet hennes ankeret som holder Solar Ash på bakken. Jeg syntes at fortellingen var litt forutsigbar, men jeg likte fortsatt temaene spillet til slutt presenterer. Spillervalg og flere avslutninger holder ting interessant, noe som gjør at den forutsigbare konflikten føles som noe jeg har slitt med gjennom hele fortellingen i stedet for et valg som dukket opp på meg i siste sekund. Og med gjennomspillingen min på litt over 6.5 timer, var kampanjen tilfredsstillende uten å overskride velkomsten.

gjennomgang av solaske 2 — En kampanje som er ekstremt tilfredsstillende

Det første som slo meg med Solar Ash er dens unike, utenomjordiske kunststil og drømmeaktige miljøer. Det skiller seg umiddelbart ut fra andre indie-titler som er avhengige av pikselkunst, eller AAA-spillene som kryper nærmere og nærmere fotorealisme. De fantasmagoriske landskapene er heller ikke bare fluff; de er innebygd i historien om Solar Ash og føles målrettet konstruert.

Bildene kan lett føles bisarre for å være bisarre, men terrenget forteller snarere en historie om en planet som blir kastet ut av virkeligheten mens den stuper ned i et massivt svart hull. Det skjeve landskapet gir også interessant traversering og kamerabevegelser ettersom perspektivet i Solar Ash av og til endres. For ikke å nevne, miljøer føles håndlagde ettersom nesten hver rute som svinger fra hovedstien skjuler en verdifull hemmelighet.

Hemmeligheter er også godt gjemt. Stykker av opplåsbare drakter er spredt utover hver av de forskjellige regionene, og jeg klarte ikke å fullføre ett sett ved å bare treffe dem. Disse ekstramaterialene må mer realistisk oppsøkes av spillere for å låse opp nye kostymer fullt ut. De er bare kosmetiske og ikke nødvendige for å fullføre hovedhistorien, så dette egner seg mer til en komplettering for de som ønsker å utforske hver eneste krok og krok av Solar Ash – som er et eventyr jeg kan oppleve selv etter å ha rullet studiepoengene. De opplåsbare er også akkompagnert av bakhistorier for verden og dens tidligere innbyggere, så det er mer til skinnene enn bare en estetisk forandring.

gjennomgang av solaske 3 — De frodige landene til Solar Ash

Utrolig nok føles hvert område i spillet adskilt fra hverandre, samtidig som det virker sammenhengende. Hver lokalitet har en unik fargepalett og topografisk region å utforske. For eksempel er Broken Capital et falleferdig bybilde fylt med grønt og blått, mens Den evige hagen er en frodig skog med ulike nyanser av lilla og rosa. Likevel flyter miljøene sømløst sammen når spillere reiser fra ett område på kartet til det andre.

Verden er en fryd å begi seg gjennom, og ikke bare fordi den er så pen og interessant å se på. Den flytende traverseringen gjør skøyting fra ett område til det neste utrolig raskt og tilfredsstillende. Kontrollene i seg selv er relativt enkle og intuitive – krever svært få forskjellige knapper – men det er beherskelsen av traversering som spillere trenger for å beseire sjefer og fullføre spillet ettersom kampene er mer eller mindre bakt inn i flyten av plattformspillingen.

Rei er utstyrt med et blad, men kamp føles ikke som om det skal være en kjernekomponent i spillet. Det er imidlertid her jeg vil rette min største kritikk. Mens kunsten og kryssingen er hovedattraksjonene til Solar Ash, vil en betydelig mengde tid brukt i spillet kreve kamp. Selv om slåssing er praktisk talt uunngåelig, utvikler spillet seg aldri forbi "press X" for å slå fiender som kjemper mot mekanikk som etableres i løpet av de første minuttene.

Det er heller ikke introdusert noen ny mekanikk utenom den første opplæringen. Fiender og plattformutfordringer utvikler seg, men du blir mer eller mindre bedt om å bruke de samme teknikkene på slutten for å overvinne dem som du gjorde i begynnelsen. Det eneste som vil ha endret seg er antagelig ferdighetsnivået til spilleren.

gjennomgang av solaske 4 — Enkel, men vakker

Det er noe vakkert med Solar Ashs forenklede tilnærming til kamp, men en del av meg ønsker at det var meningsfulle teknikker og evner å låse opp for å ta dette allerede flytende spillet til neste nivå. Selv sjefskampene føles mer eller mindre som gjenskinnede versjoner av samme kamp. Den første sjefskampen krever at du går på skøyter over en massiv skapning og slår hver av de forskjellige svake punktene tre ganger på rad. Den siste sjefskampen krever det samme, bare med et annet monster.

Vanskeligheten øker litt, men designene til sjefene selv er mye mer minneverdige enn noen av kampene jeg hadde med dem. Det er miljøutfordringer som blir lagt inn i blandingen etter hvert som du skrider frem, for eksempel giftig vann som må unngås eller lava som … vel, også må unngås, men jeg følte at jeg lengtet etter noe mer. Dette hindret aldri min glede av Solar Ash, men holdt det heller tilbake i tankene mine fra å være noe enda større. Men riktignok synes jeg det fortsatt er flott.

Solar Ash ser ut og føles som en surrealistisk drøm. Selv etter et halvt dusin timer syntes jeg fortsatt å gli over øde, men vakre bakgrunner som en absolutt eksplosjon. Likevel skiller et repeterende kampsystem seg ut som en bemerkelsesverdig skavank på et ellers fantastisk eventyr.