Hvor godt forbereder en universitetsgrad deg på en karriere innen bærekraft?

Publisert av Platon

Følgere: 0

I et selskap som har eksistert siden 1980-tallet med over 100 ansatte, var jeg en av de første ansatte med en grad fokusert spesifikt på bærekraft da jeg ble ansatt i 2022.

Jeg jobber som markedsundersøkelsesanalytiker hos ARC Advisory Group, et tradisjonelt rådgivningsselskap, i den nyeste divisjonen – Energy Transition and Industrial Sustainability Team. Teamet mitt fokuserer på analyser av fremvoksende markeder og teknologier, og skaper markedsintelligens på en rekke bransjer som i økende grad integrerer bærekraft i sin virksomhet. Jeg har dekket en rekke markedsspørsmål og løsninger, inkludert resirkulering av vindturbinblader, bærekraftig flydrivstoff og avkarbonisering av kraftsystemet.

Å ha en grad i bærekraft hjalp definitivt med å få foten min innenfor døren, og jeg føler at utdannelsen min har hjulpet meg med å hjelpe dette gamle selskapet med å gå over til klimatiden. Det er imidlertid mye som går med til å smi en karrierevei i denne ukjente sektoren som avhenger av ferdigheter utenfor graden min.

En kulminasjon av prøving og feiling, en spesialisert grad og et bredt spekter av erfaringer gjorde meg klar til å starte en karriere. Likevel var det noen steder hvor min bærekraftsutdanning kom til kort, og jeg måtte finne min egen måte å supplere og ta igjen.

Bærekraftsprogram lykkes i kjerneteoriene

La oss starte med hvor bærekraftsgraden min faktisk hjalp meg. Jeg ble undervist i en rekke kjerneleksjoner, synspunkter, problemer og atferd. Å forstå og bruke en systemtenkende tilnærming for å løse et komplekst problem med flere interessenter var en nøkkellekse jeg bruker hver dag i min fulltidsjobb. Systemtenkning er en måte å evaluere en situasjon på som inneholder flere faktorer, interaksjoner og relasjoner som kan påvirke resultatet. Det har blitt et viktig verktøy når man skal evaluere og kommunisere kompleksiteten i hvordan markedene prøver å løse bærekraftens mest presserende problemer.

En annen viktig måte min utdanning har vist seg nyttig gang på gang er hvordan den trente meg til å forstå kraften i kollektivet. Klimaendringer og den raske økningen i utslipp er ikke feilen til en enkelt handling, gruppe eller individ; det er resultatet av en mengde handlinger. Klimaendringer og avkarbonisering vil ikke løses med en eneste sølvkule. Det skal løses med et mangfold av løsninger, grupper og handlinger. Gjennom gruppeprosjekter, forelesninger og historier lærte jeg at bærekraft bare vil være effektivt hvis det implementeres gjennom samarbeid. Denne ideen er noe jeg aktivt kommuniserer utover til de som er involvert i å forbedre bærekraften til deres virksomheter og markeder.

Mens bærekraftsprogrammer er gode til å lære det grunnleggende, er det tre steder jeg tror de må forbedres.

1. Fremheve løsningene

Du kjenner den vennen som klager på alle aspekter av livet sitt, men som ikke vil legge en unse av innsats for å skape en løsning? Den vennen minnet meg litt om bærekraftsprogrammet mitt – jeg ville alltid snakke om problemene og aldri om løsningene.

Studiet mitt var ekstremt flink til å lære meg hva problemene var, hvordan de oppsto og hvem jeg skulle skylde på. Jeg følte meg overveldet av historiene, dataene og anslagene om klimakrisen vår, men ante ikke hva jeg skulle gjøre med dem. Jeg ville vite mer om hvordan vi kunne fikse problemet, hvor er løsningene og hvem som allerede jobbet med dem.

Å ha et dedikert kurs i case-studier av løsninger kunne ha åpnet øynene mine for selskapene, menneskene og organisasjonene som gjør fremskritt. Enda bedre å ha blitt innebygd løsningsideer i hver klasse, ikke bare for å lette klimapanikken min, men også vise eksempler på arbeidet som gjøres i sektoren i dag.

Å oppdage nye klimaløsninger er en av de beste delene av å jobbe med bærekraft. Som bærekraftsanalytiker får jeg autonomi over hvilke emner, historier og løsninger jeg ønsker å dekke. En av de nyeste og mest interessante løsningene jeg nylig dekket er gjenvinning av vindturbinblader. Mer spesifikt, hvordan det ble til gjennom et usannsynlig partnerskap mellom Veolia North America og GE Renewable.

Et program som mangler evnen til å koble studenter med andre i bransjen, kan få mange studenter til å pirke når det er på tide å oppgradere.

En annen mer lokalisert løsning jeg lærte om gjennom et seniorår som en toppsteinspraksis, er Alachua County Forever-programmet. Et program finansiert av en halv cent omsetningsavgift som deretter brukes til å kjøpe deler av fylkets land fra innbyggere som eier land som kan inneholde spesifikke naturressurser og/eller arter.

Etter å ha gått gjennom en streng nominasjons- og vurderingsprosess, blir landet deretter kjøpt og plassert under fylkets eierskap. Programmets formål er å bevare og returnere landet tilbake til sin naturlige tilstand, samtidig som det gir offentlig tilgang til innbyggerne. Nye klimaløsninger utvikles daglig og er det som gjør det så attraktivt å jobbe i denne bransjen.

2. Å glemme å bygge et fellesskap

Til syvende og sist står mennesker i sentrum for bærekraft. Et program som mangler evnen til å koble studenter med andre i bransjen, kan få mange studenter til å pirke når det er på tide å oppgradere. Etter min mening er det å skape, fostre og bygge personlige nettverk en av de viktigste grunnene til at man går på høyskole.

I løpet av mitt siste år måtte jeg oppsøke og engasjere disse samfunnene på egenhånd. Jeg deltok på to bærekraftskonferanser, begynte på et internship utenfor campus med det omkringliggende fylket og deltok i et forskningsprogram for offentlig tjeneste som universitetet mitt tilbød. Gjennom disse erfaringene var jeg i stand til å møte og engasjere meg i et fellesskap av individer som jobbet mot lignende mål som jeg var. Begge konferansene introduserte meg for fagfolk som hadde jobbet med bærekraft før det i det hele tatt ble kalt bærekraft. Å ha disse forbindelsene bidro til å gi næring til karrieren min i fremtiden.

3. Dårlig forberedt på jobbsøkingen

Da jeg først begynte jobbsøkingen etter endt utdanning, siktet jeg altfor høyt for min erfaring og gradsnivå. Jeg var under inntrykk av at jeg skulle oppgradere fra college og umiddelbart begynne å jobbe for et Fortune 500-selskap som rapporterte direkte til bærekraftssjefen.

Dette var både på grunn av min egen uvitenhet og de feilplasserte forventningene fra programmet mitt. Jeg hadde et begrenset omfang av den virkelige anvendelsen av graden min. En del av problemet mitt var at jeg ikke ante hvor, hvem og hva jeg skulle se etter. Når jeg ser tilbake, skulle jeg ønske at bærekraftsprogrammet mitt ville ha introdusert oss for det brede spekteret av karrieremuligheter, organisasjoner og stillingsbetegnelser som opererer under bærekraftens store paraply. Jeg vet nå at mulighetene innen bærekraft er uendelige, men de er kanskje ikke merket så åpenbart.