John Wick: Kapittel 4 - Filmanmeldelse | XboxHub

John Wick: Kapittel 4 – Filmanmeldelse | XboxHub

Tidsstempel: 16. juni 2023 8:22
Kilde node: 2727963
john wick kapittel 4john wick kapittel 4
John Wick: Kapittel 4 Filmanmeldelse

Det er en vanlig oppfatning som buldrer om på internett, at John Wick-serien er på sitt verste når den er verdensbyggende, og på sitt beste når den dunker hodeskaller. Teorien sier at all mytologien som omgir John Wick – Continentals, High Tables og tokens – begynner å bli uhåndterlig, og serien mister av syne hva som gjorde den vellykket. Den oppfatningen ble hardnakket da folk så kjøretiden for John Wick: Chapter 4. 2t 49m! Det kunne bare være det mytologiske greiene.

Etter å ha kommet til slutten av John Wick: Kapittel 4, slått og forslått, og holdt fast i noe som en slutt, kan vi med sikkerhet si at internett var galt med en stor W. John Wick: Kapittel 4 er ikke et fall i form – hvis hva som helst, det er en fortsettelse av sterk form – og mytologigreiene svikter det ikke på noen måte. Den er lett berørt og effektiv. Hvis det er noe som lar John Wick: Chapter 4 falle, så er det knepen. Til tider er det utmattende og – hvisk det – litt for avhengig av CGI. 

Vi hopper videre. John Wick: Chapter 4 starter nesten umiddelbart etter den tredje delen, akkurat som de andre filmene har skilt seg umiddelbart fra sine forgjengere. Winston (Ian McShane, uanstrengt) blir dratt foran High Tables representant, markisen (Bill Skarsgard, louch og utålmodig) og tvunget til å svare for hvorfor Wick var i stand til å drepe mennene sine innenfor kontinentalens murer. Det er en streng straff, og prislappen på Wicks liv går opp. 

Det er på dette tidspunktet at John Wick: Chapter 4 gjør noe rimelig dristig, og gjør Wick, Baba Yaga, noe av en dårlig fyr. Han har ikke noe annet valg enn å løpe til venner som er fordømt hvis de hjelper og forbannet hvis de ikke gjør det. Gjennom deres tilknytning til ham blir de mål, og han bringer uforvarende død over dem. Vi fikk lyst til å rope på skjermen og be Wick om å la de stakkars menneskene være i fred. Shack opp med en fiende for en natt. Få dem drept.  

Temaet vennskap som har blitt forvridd til forferdelige nye former er en konstant i John Wick: Kapittel 4, og det manifesteres i form av Caine (Donnie Yen, helt sjarmerende). Han er en gammel venn som blir tvunget til å kjempe på siden av markisen, gjennom trusler på Caines datters liv. Han er tilfeldigvis også blind, noe som gir enda mer krydder til kampsekvensene. Han svinger fra å være overveldet og (bokstavelig talt) blindsidet til å plutselig bli oppmerksom på et enkelt hjerteslag, mens fiender lager en lyd og stikker ørene hans. 

Dette er tungtveiende temaer som Keanu Reeves ikke helt kan ta på seg. Vi husker ikke at han var så treg og blank i de forrige John Wick-filmene, men i kapittel 4 er han distraherende middelmådig. Hvis det er ment å være en indre konflikt som bobler bort i Wick – at handlingene hans gir konsekvenser for vennene hans – så forsvinner den før kameraet når Keanu. Han har selvfølgelig en unnskyldning: han blir, som de sier, for gammel for denne dritten, og fire filmer er nok til å slite ut hvem som helst. 

For en gangs skyld har John Wick en plan. Levert av Winston setter den John Wick: Chapter 4 i gir, og filmen får litt fart. Det er en faktisk vei ut for John, uansett hvor usannsynlig, og det er et lukkevindu som han ser stadig mer usannsynlig ut til å snike seg gjennom. 

Den planen er avhengig av å tørke støv av noen gamle High Table-skikker, og vi var alle for det. Mytologi-gubbinene tynget ikke John Wick: Kapittel 4: de brukes sparsomt, og ga nok mening (ut fra historien) til at deus ex machina føltes troverdig der den kunne ha levert et øyekast. Det er fortsatt et rart at John Wick-filmene har vist så lite av High Table og hvordan de fungerer. Antagelig kommer det med utvidet univers som Ana De Armas' Ballerina. 

Det er kampene som er litt på den tunge siden denne gangen. Det er en sekvens på en tysk nattklubb som er misforstått av et par grunner – én karakter er tydeligvis i fet dress, mens klubbgjengerne danser selv om de risikerer en kule på kraniet. En annen kamp ved Triumfbuen er altfor lang, og lener seg inn i åpenbare CGI mens den prøver å eskalere kampen. Det er bare så mange måter du kan kaste en skurk – eller Keanu, faktisk – på en bil, og ting grenser til det repeterende. 

Men i vid forstand viderefører John Wick: Kapittel 4 tradisjonen med å gjøre kamp til fantastisk kinematografi. Det er ikke for alle, men det er definitivt for oss. En fantastisk sekvens løfter kameraet opp på en kran, og nekter å kutte mens Wick beveger seg fra rom til rom i en falleferdig bygning og skyter avsagede skudd. En annen kamp på trappene til Sacre Coeur beveger seg opp og ned trinn, mens fiender og Wick faller og reiser seg opp igjen. Du kan nesten forestille deg Chumbawumba sparke inn. 

Vi kommer til å savne kampene i en John Wick-film. De har alltid følt seg som en reaksjon mot Bourne Identity, og de vaklende cam-opptakene fra de siste tretti årene med filmer som har lånt fra den. Koreografien og kinematografien er i stedet for barnesenger fra kampsportfilmer, nekter å klippe, og stoler på ekspertisen til stuntmenn og kvinner for å lime scenene sammen. Resultatet er en nesten tre timer lang film som suser forbi, som bare blir blytung når kampen blir for overbærende. Det er en berg-og-dal-bane – en som burde ha blitt gammel nå, men på en eller annen måte, mirakuløst nok, er like spennende som første gang vi tråkket på den. 

Det kanskje største mirakelet av alt er at det er en slutt, og den slutten føles riktig. Etter anarkiet til John Wick: Kapittel 3, var det vanskelig å se hvor i all verden det hele bar vei. Men John Wick: Kapittel 4 finner en retning og, med Wick-lignende stål i øynene, setter han kursen direkte mot den. At den finner det målet, med knapt en egensindig kule i løpet av løpetiden, er ganske bra. 

Vi mistenker at et John Wick-maraton nå har blitt en prestasjon av utholdenhet. Dette siste kapittelet i Wick-sagaen kan være langt, og noen kampsekvenser grenser til det farseaktige, men den generelle følelsen er tilfredsstillelse. Wick showrunners har funnet en løsning, og den beveger seg som et kuletog mot den. Bravo, Baba Yaga: dette er en serie uten en eneste bums-note.

Tidstempel:

Mer fra Xbox Hub