Opphavsrettslovens paragraf 60: Til slutt noen svar(?)

Opphavsrettslovens paragraf 60: Til slutt noen svar(?)

Tidsstempel: 19. januar 2024 4:24
Kilde node: 3071343

Mens mye av diskursen rundt brudd på opphavsrett handler om eierens rettigheter, har svært lite oppmerksomhet blitt viet til normalisering av overbeskyttelse av materiale! Opphavsrettstroll og enheter som lever av å sende bruddmeldinger (enten med grunnlag eller ikke) er ikke uvanlig lenger. India er faktisk en av få jurisdiksjoner hvor lovgiverne hadde framsyn til å inkludere en viss beskyttelse mot nettopp dette! Opphavsrettsloven § 60 gir rettsmidler for grunnløse trusler om rettslige skritt for påstått «krenkelse». Gitt hvor lite diskurs det har vært rundt denne bestemmelsen, er det imidlertid ikke overraskende at det fortsatt er mye rom for begrepsmessig og tolkningsklarhet. Anirud Raghav gir oss et veldig interessant innlegg om dette spørsmålet, som diskutert av Bombay High Court i en nylig dom. Gitt de svært gyldige spørsmålene han reiser, kan vi følge dette opp med et annet innlegg som prøver å dykke litt lenger inn i denne delen! Men for nå, les videre for Aniruds syn på denne saken. Anirud er 2. år ved National Law School of India University, Bangalore.

Den første boken i saksøkerens "Bond of Brothers"-serie. Bilde fra her.

Opphavsrettslovens paragraf 60: Til slutt noen svar(?)

Av Anirud Raghav

Grunnløse trusselbestemmelser er unike for svært få jurisdiksjoner – India er en av dem, UK og Australia (se Seksjon 128 i patentloven, 1990) er to andre bemerkelsesverdige. Seksjon 60 i åndsverkloven, 1957 er den relevante bestemmelsen i opphavsrettslig sammenheng som gir rettsmiddel mot grunnløse trusler om rettslige skritt. Grovt sett gir § 60 en påstått krenker (personen som er truet) fullmakt til å saksøke alle som kommer med grunnløse trusler om rettslige skritt mot ham. Lempelsene er tredelte: forføyning, erklæring om ikke-krenkelse og erstatning, dersom saksøker kan påvise tap påført på grunn av slike grunnløse trusler om søksmål. Med unntak av få tilfeller, er § 60 rettslære sterkt underutviklet og usammenhengende. Denne tilstanden er delvis avhjulpet av den nylige Bombay High Court-dommen i Manya Vejju v. Sapna Bhog. Den svarer på noen vedvarende spørsmål om seksjon 60-søksmål og er kanskje den første i sitt slag som foretar en omfattende undersøkelse av seksjon 60-saker, noe som gjør det til en viktig dom. I dette innlegget vil jeg gå gjennom fakta i saken, rettens funn og identifisere noen problemer med dommen.

Fakta og problemstillinger

Saksøkeren, Sapna, er forfatter. Hun publiserer selv litterære verk. Det bekymrede arbeidet her er hennes Indie-romantikkserie med tittelen "The Bond of Brothers". Tiltalte, Manya, hevder at Sapnas serie er en uautorisert kopi av hennes (Manyas) eget litterære verk, med tittelen "The Varma Brothers". Manya påsto uautorisert kopiering og plagiering flere ganger på sosiale medier, med hensyn til visse kapitler i de to bøkene. Dette forårsaket tap for Sapna. Sapna sender deretter ut melding til Manya, ber om å fjerne innleggene på sosiale medier, gi en ubetinget unnskyldning og kompensasjon. Som svar sender Manya en FIR under § 385 (Å sette en person i frykt for skade for å begå utpressing) og § 506 (Straff for kriminell trussel) av IPC. Senere ble belastningsarket endret til å settes inn § 63 (Krenkelse av opphavsrett eller andre rettigheter knyttet til denne loven) og § 65 (plater for å lage krenkende kopier) også av åndsverkloven. På dette tidspunktet ansetter Sapna en § 60-søksmål for å erklære ikke-krenkelse, og at truslene var grunnløse. Tingretten ga Sapna medhold, og tildelte utførlige grunner for å fastslå at det ikke var noen krenkelse. Dermed foretrekker Manya en anke til Høyesterett.

Hovedspørsmålet som falt for retten var som følger: Hvorvidt inngivelse av en FIR utgjør en oppstart av rettslige prosesser, og aktiverer dermed forbeholdet til § 60 og gjør saksøkerens § 60-søksmål uopprettholdelig? I korte trekk bestemmer paragraf 60s forbehold at dersom trusselen, med due diligence, faktisk inngir en krenkelsessak mot truslene som er fremsatt, så opphører § 60 å gjelde.

Rettens funn

Fire funn er av særlig betydning, både når det gjelder spørsmålene de svarer på, og de de reiser. Først Retten finner at søksmål i § 60 blir ufruktbare i det øyeblikket overtredelsessak blir startet, med "due diligence". For det andre må overtredelsessøknaden i forbeholdets forstand forholde seg til samme sak som § 60-søksmålet, det vil si at truslene som fremsettes og handlingen iverksatt må være sammenfallende. For det tredje, i en seksjon 60-søksmål, bør retten begrense seg til en prima facie-analyse av grunnløshet i stedet for å analysere realitetene til et krenkelseskrav. For det fjerde vil begrepet "påtale" omfatte sivile og strafferettslige søksmål iverksatt mot begjæringen. 

A. Seksjon 60-søksmålet bortfaller ved innledning av overtredelsessak.

Det sentrale spørsmålet om hva som skjer med § 60-søksmålet ved innledning av krenkelsessak ble besvart uten store problemer (en tidligere blogg innlegg tar opp dette spørsmålet og identifiserer noen problemer med denne stillingen). Retten siterer Mac Charles v. IPRS og Superkassetter å fastsette at innledning av krenkelsessaker vil gjøre søksmålet § 60 ufruktbart, siden dette vil utløse forbeholdet.

B. Handlingen (med forbehold) må gjelde den påståtte krenkelsen.

La oss kort oppsummere. FIR ble anlagt av Sapna, på grunn av dette anla Manya en seksjon 60-søksmål og fikk en gunstig midlertidig kjennelse fra distriktsdommeren. Interessant nok, på dette tidspunktet angir Sapna en krenkelsessak for en sivil domstol i Hyderabad. Det er forvirrende at et så avgjørende faktum skal fremkomme på slutten av dommen. Under alle omstendigheter mente domstolen at siden denne krenkelsesprosedyren dukket opp etter at distriktsdommeren avgjorde seksjon 60-saken, kunne ikke dommeren ha hatt fordelen av å undersøke klagesakene i overtredelsesbehandlingen for å avgjøre om en slik saksbehandling faktisk var i forhold til truslene tilbudt. Med andre ord sier retten at for en handling for å aktivere paragraf 60-forbeholdet, må det være i forhold til truslene som er fremsatt til saksøkeren i en paragraf 60-søksmål (truslene som dannet saksøkerens saksgrunn).

C. I en seksjon 60-søksmål bør ikke retten fordype seg i sakens realitet. Den må umiddelbart analysere om det er grunnlag for krenkelse.

I den foreliggende saken ble distriktsdommeren ansett for å ha fordypet seg i sakens substans. Han hadde gitt utførlige grunner for å avgjøre om det forelå krenkelse. Etter rettens syn hadde distriktsdommeren overskredet sin jurisdiksjon og gått over bord. Årsaken er - det var en seksjon 60-søksmål om forføyning og erklæringshjelp.

Dette klargjør en viktig faset av § 60 rettsvitenskap, nemlig bevisstandardene som gjelder for å vise «grunnløshet» av trusler. Dommen antyder at den gjeldende standarden bare er en prima facie en, dvs. saksøker må etablere prima facie at truslene var grunnløse.

D. Tolking av "Prisforfølgelse" og "tiltak" i paragraf 60-forbeholdet

De nye bidragene i denne saken ligger i dens konstruksjon av begrepene "påtale" og "handling" i paragraf 60-forbeholdet.

Seksjon 60s forbehold bestemmer at hvis personen som fremsetter trusler «påbegynner og rettsforfølger» en «handling» for krenkelse, vil ikke § 60 gjelde. Så to umiddelbare spørsmål dukker opp: a) hva er omfanget av begrepet "påtale"? Refererer det utelukkende til straffeforfølgelse (som den tradisjonelle bruken av begrepet sier) eller inkluderer det også sivile rettsmidler? b) Hva betyr "handling" og hvordan skiller det seg fra en farge?

a) Påtale: Både sivile og strafferettslige rettsmidler

Retten bemerker at begrepet «forfølge» vil omfatte både strafferettslige og sivile rettsmidler. Rettens begrunnelse er at rettighetshaveren etter åndsverkloven har både sivile (§ 55) og strafferettslige rettsmidler (se kapittel 8). Tatt i betraktning vil det være lite fornuftig å begrense overtredelseshandlinger utelukkende til kriminelle handlinger, spesielt hvis formålet med § 60 bare er å sikre at rettslige skritt i god tro blir tatt med hensyn til truslene. Videre, siden søksmål om brudd på opphavsrett hovedsakelig søker sivile rettsmidler, særlig rettsmidler, vil det være meningsløst å begrense det til bare strafferettslige rettsmidler.

b) "Handling" – Tvetydighet og en foreløpig forklaring

Det andre uklare begrepet i forbeholdet er "handling". Hva vil omfanget av begrepet være, og hvordan skiller det seg fra en krenkelsessøksmål? Dette spørsmålet ble relevant for å undersøke om innlevering av en FIR ville bli ansett som "handling" innenfor § 60-forbeholdet (og dermed ugyldiggjøre § 60-søksmålet).

Domstolen antyder at begrepet «søksmål» riktignok er bredere enn begrepet «søksmål», som vanligvis bare refererer til sivile søksmål. Lovgiveren kunne ha brukt begrepet "suit" i stedet for "handling" hvis den ville, men det gjorde den ikke. Av dette konkluderer retten at lovgiver sannsynligvis også hadde til hensikt å dekke innlevering av FIR-er i betydningen "handling". Tross alt sies det ofte at innlevering av en FIR setter den strafferettslige prosessen i gang og er stort sett en del av kriminell handling.

Interessant nok, i den foreliggende saken, mente retten at det ikke ville være mulig å si om FIR-ene var "handlinger" siden de allerede var opphevet av Telangana High Court.

La oss undersøke denne posisjonen i større dybde. Så vi vet at Manya anla FIR-er mot Sapna under seksjon 385 og seksjon 506 i IPC. Som svar gikk Sapna til Telangana High Court med en begjæring i henhold til seksjon 482 i CrPC (iboende fullmakter til High Court), og ba om at domstolen skulle oppheve FIR-ene. Telangana High Court, fornøyd med Sapnas sak, opphever FIRs og utsetter alle straffesaker mot Sapna i denne forbindelse. Tatt i betraktning denne rekorden, Bombay High Court i Manya Vejju sier at FIR hadde mistet sin karakter av å "gå videre". Antagelig mente retten at siden FIR-ene ble opphevet, kunne de aldri modnes til en rettssak. Siden de aldri kunne modnes til en rettssak, bør det teknisk sett ikke kvalifisere som "handling". Dette har betydning fordi formålet med § 60-forbeholdet er at truslene om rettslige rettergang faktisk hadde forvandlet seg til rettslige prosesser. Så truslene er ikke bare trusler lenger. Ordet «handling» bør derfor nødvendigvis innebære en form for rettslig vurdering av krenkelse. Siden dette ikke kunne være mulig der FIR-ene ble opphevet og alle straffesaker i denne forbindelse ble utsatt, mistet FIR-ene akkurat da og der sin karakter som en "prosess". Akk, det er fortsatt uklart hvorfor retten skal si at FIR-er mistet sin karakter som en "prosess" og ikke sin karakter som en "handling" i seg selv. Skal vi nå spekulere i at fremgangsmåten er forskjellig fra handling? Min oppfatning er at i begge tilfeller vil det ikke gjøre mye av en forskjell siden resonnementet ovenfor fortsatt vil stå. I sum er konklusjonen at ordet "handling" nødvendigvis bør innebære en rettslig vurdering av krenkelseskravene som var gjenstand for truslene.

Due Diligence Conundrum

Uansett fordelene med denne saken, vedvarer ett vanskelig problem. Dette er tolkningen av begrepet «due diligence» i forbeholdet til § 60. Både forbeholdet og retten nevner at det må tas søksmål for krenkelse med due diligence. Man lurer på hvorfor dette er. Hva betyr due diligence i denne sammenhengen? I hva slags tilfeller kan vi si at saksbehandlingen ble startet uten due diligence? Ingen vet ennå. Det ville være forståelig hvis "due diligence" var bare enda et eksempel på lovgivningsmessig detaljerthet, men det er det ikke – retten understreker viktigheten av disse ordene i paragraf 34, og understreker at prosedyren som er igangsatt må være "meningsfull". Hvis "meningsfull" fortsettelse betyr å gjøre fortjenstfull krenkelseskrav, reiser dette ytterligere spørsmål: hvordan kan man si om krenkelsesprosedyren ble innledet med due diligence før du saksbehandlingen avsluttes? Sikkert, først etter dommen, etter å ha hørt begge sider, kan retten avgjøre hvilken sides sak som er berettiget. Med andre ord, avgjørelsen av om en sak er reist med due diligence, er nødvendigvis en post-facto-undersøkelse. Konsekvensen av å ta denne tolkningen vil være dette: Nå kan enhver seksjon 60-saksøker kreve forsvaret at krenkelsessaken ikke ble igangsatt med due diligence. Og det er ingen måte for retten å uavhengig verifisere om krenkelsessaken faktisk ble igangsatt med due diligence – det er en helt separat § 55 søksmål (sivile rettsmidler for overtredelse) tross alt, anlagt andre steder. Nå, hva skal retten gjøre? Hvis den tillater et slikt forsvar, vil det ende opp med å gjøre forbeholdet uvirksomt siden dette forsvaret praktisk talt kan kreves i alle tilfeller. Hvis den ikke tillater et slikt forsvar, må den gi svært gode grunner til å nekte et slikt forsvar, noe som forutsigbart vil være en vanskelig oppgave på grunn av mangel på autoriteter eller litteratur om emnet. Dermed ser vi hvordan uttrykket "due diligence" kan forårsake tolkningskamp. Denne setningen har hittil blitt fullstendig ignorert i seksjon 60-dommen, men Manya kan potensielt endre dette gitt dens obiter på "due diligence".

konklusjonen

Alt sagt og gjort, Manya klargjør noen viktige aspekter av seksjon 60 og er et verdifullt tillegg til rettsvitenskapen om opphavsrett. Det gir en ganske balansert analyse, som tar hensyn til brukerens og rettighetsinnehaverens rettigheter, som er dens viktigste dyd. Likevel gjenstår tydeligvis noen spørsmål. Vår eneste trøst er at § 60 rettsvitenskap fortsatt er ung og forhåpentligvis vil oppnå større klarhet i tiden som kommer.

Tidstempel:

Mer fra Krydret IP