Er DEA fortsatt verdt det? Legen ber om omplanlegging av cannabis eller avskaffe DEA!

Er DEA fortsatt verdt det? En nyttekostnadsanalyse

I 1971 signerte Richard Nixon loven om kontrollerte stoffer, som for alltid endret landskapet for narkotikaregulering i USA. Denne loven introduserte ikke bare et nytt sett med regler angående bruk, produksjon og distribusjon av visse stoffer; det fødte også Drug Enforcement Administration (DEA), et organ utpekt som 'dommer, jury og bøddel' for disse nyopprettede lovene. Med et pennestrøk ble en krig mot narkotika offisielt erklært, og DEA ble vervet som sin sjefskriger.

DEAs rolle var tydelig fra starten – å beskytte amerikanere fra det som ble oppfattet som rusens plage. Dette byrået, som har i oppgave å håndheve loven om kontrollerte stoffer, fikk omfattende makt og myndighet til å regulere narkotikabruk i landet. Dette inkluderte ikke bare rettshåndhevelsesoppgaver, men også makten til å klassifisere narkotika, en rolle som plasserte dem i skjæringspunktet mellom folkehelse, politikk og lov.

Spol frem flere tiår, og DEAs posisjon har bare befestet seg. En nylig interaksjon med kongressen fremhevet dette. Kongressmedlemmer, som anerkjente det utviklende perspektivet på cannabis, anbefalte DEA å vurdere å fjerne planleggingen av stoffet, et grep som er i tråd med økende offentlig sentiment og vitenskapelig forståelse av cannabis. Imidlertid var DEAs svar talende. De hevdet sin "endelige autoritet" i narkotikaklassifiseringssaker, en holdning som understreker deres autonomi og den sentraliserte maktstrukturen de opererer innenfor.

'Abolish The DEA': Julie Holland, MD, en psykiater, MDMA og cannabisforsker og medisinsk rådgiver for Flerfaglig forening for psykedeliske studier (MAPS), la hennes følelser bli kjent om de nylige avgjørelsene fra DEA.

«Dette vil være tredje gang, hvis jeg ikke tar feil, at det vil ha vært en anbefaling til DEA om å lage cannabisplan 3. To ganger har de nektet. Hvis de gjør det igjen, vil jeg si det igjen: Avskaffe DEA", skrev Holland i en tweet. 

Denne interaksjonen reiser avgjørende spørsmål om rollen og effektiviteten til DEA. Opererer de i det beste for folkehelsen og sikkerheten, eller gjenspeiler handlingene deres utdaterte, harde retningslinjer? I en verden hvor forståelsen av stoffer som cannabis er i rask utvikling, hindrer eller hjelper DEAs holdning til folkehelsen og rettferdigheten?

Det er på tide å kritisk vurdere DEAs merittliste. Har de virkelig beskyttet amerikanere mot farene ved narkotika, eller har deres handlinger bidratt til andre samfunnsskader? Når vi fordyper oss i denne artikkelen, vil vi gjennomføre en grundig ytelsesgjennomgang av DEA siden oppstarten av loven om kontrollerte stoffer. Målet er å finne ut om deres tilnærming har vært effektiv eller om det er på tide å tenke nytt og muligens avvikle dette mektige byrået.

Siden oppstarten i 1971 har Drug Enforcement Administration (DEA) stått i spissen for USAs krig mot narkotika. En undersøkelse av narkotikatrender de siste tiårene, ved hjelp av DEAs egen statistikk og uavhengige studier, avslører imidlertid et bekymringsfullt bilde: til tross for byråets innsats, har narkotikaforbruk, produksjon og handel ikke bare vedvart, men i mange tilfeller økt.

En av de mest talende indikatorene på økningen i narkotikatilgjengelighet er DEAs egne data om narkotikabeslag. Gjennom årene har mengdene av beslaglagt narkotika vokst eksponentielt. Ifølge en omfattende rapport fra National Institute on Drug Abuse har det vært en betydelig økning i produksjon og distribusjon av ulike kontrollerte stoffer, inkludert heroin, kokain og metamfetamin. Denne økningen i anfall peker ikke nødvendigvis på DEAs effektivitet; i stedet tyder det på at produksjonen og distribusjonen av disse stoffene har økt til nivåer så høye at til og med økt håndhevelse bare kan gjøre en bulk.

Denne økningen i stofftilgjengelighet under DEAs overvåking korrelerer med fremveksten av flere stoffepidemier. Crack-epidemien på 1980-tallet og den pågående opioidkrisen er hovedeksempler. Disse krisene representerte ikke bare en svikt i å stoppe strømmen av narkotika; de avslørte også utilstrekkelighet i å adressere de grunnleggende årsakene til narkotikamisbruk og de sosioøkonomiske faktorene som driver det.

Videre er det DEAs tilnærming ser ofte ut til å være inkonsekvent og ubalansert. Selv om betydelige ressurser har blitt brukt på å bekjempe narkotikahandel på gatenivå og målretting mot individuelle brukere, har det samme nivået av gransking og håndhevelse ikke blitt konsekvent brukt på farmasøytiske selskaper. Disse selskapene har spilt en betydelig rolle i opioidepidemien gjennom aggressiv markedsføring og distribusjon av smertestillende midler, hvorav mye ble gjort lovlig og under DEAs ansvarsområde.

Et sterkt eksempel på DEAs feilplasserte prioriteringer er dens tilnærming til cannabis. Til tross for en voksende mengde forskning som indikerer de medisinske fordelene ved marihuana og et skifte i opinionen som favoriserer legaliseringen av marihuana, har DEA fortsatt å klassifisere det som et Schedule I-stoff - samme kategori som heroin og LSD, reservert for stoffer som for øyeblikket ikke er akseptert medisinsk bruk og et høyt potensial for misbruk. Nå, med psykedelisk forskning godt i gang, er til og med LSD og andre hallusinogener i skjema I ikke nøyaktig lenger. Denne klassifiseringen har ikke bare hindret forskning på medisinske anvendelser av cannabis, men også ført til kriminalisering av individer for besittelse og dyrking av en plante som mange stater nå har legalisert, enten for medisinsk eller rekreasjonsbruk.

DEAs fokus på straffetiltak fremfor skadereduksjon og forebygging har også blitt stilt spørsmål ved. Kritikere hevder at kriminaliseringen av narkotikabruk har ført til overfylte fengsler, som uforholdsmessig påvirker minoritetssamfunn, uten å redusere narkotikabruk eller avhengighetsrater vesentlig.

Bevisene tyder på at DEA ikke har klart å påvirke narkotikaforbruket og produksjonen betydelig. Økningen i narkotikatilgjengelighet, fremveksten av narkotikaepidemier under deres overvåking, og den inkonsekvente håndhevingspolitikken fremhever behovet for en revurdering av DEAs rolle og strategier i narkotikakontroll. Det reiser spørsmålet: er det på tide å vurdere alternative tilnærminger som prioriterer folkehelse, utdanning og rehabilitering fremfor kriminalisering og straffehåndhevelse?

Med forankring i filosofien om forbud, et konsept som gjentatte ganger har vist seg å være uholdbart og skadelig, fortsetter DEA å klamre seg til utdaterte retningslinjer som ikke bare mislykkes i å adressere kompleksiteten av narkotikabruk og -misbruk, men som også aktivt skader lokalsamfunn og eroderer sivile friheter.

Forbud, som en politikk, har en beryktet historie, med sin mest kjente fiasko er 1920-tallets alkoholforbud i USA. Denne epoken var preget av en økning i organisert kriminalitet, korrupsjon og en generell ignorering av loven. Til tross for disse grelle problemene, klarer ikke DEA å gjenkjenne forbudets iboende feil. I stedet fortsetter de med en lignende tilnærming til kontrollerte stoffer, og skaper en parallell til fortidens feil.

DEAs urokkelige forpliktelse til forbud er ikke forankret i folkehelse eller sikkerhet, men snarere i selvbevaring og et ønske om å opprettholde makten. Byrået har blitt en selvopprettholdende enhet, som drar nytte av selve forbudet som gir næring til dets eksistens. Denne syklusen av håndhevelse og straff har skapt en lukrativ industri for DEA, preget av betydelige budsjetter og ekspansiv autoritet.

Virkningen av DEAs retningslinjer strekker seg langt utover deres tiltenkte omfang, og påvirker lokalsamfunn og enkeltpersoner på dype og ofte irreversible måter. Krigen mot narkotika, ledet av DEA, har uforholdsmessig målrettet minoritetsmiljøer, og har bidratt til en syklus av fattigdom, kriminalisering og fratakelse av valgrett. Denne målrettede håndhevelsen har ført til massefengsling av fargede, splittet familier og forverret sosiale ulikheter.

Dessuten utgjør DEAs ensidige beslutningsprosess en betydelig trussel mot de demokratiske prinsippene som USA ble grunnlagt på. Byrået opererer med lite eller ingen offentlig tilsyn eller deltakelse, og tar beslutninger som berører millioner uten deres innspill. Denne sentraliserte makten strider mot idealene om demokrati og åpenhet, og fører til politikk som ofte ikke reflekterer folkets vilje eller beste.

Å fortsette å finansiere og støtte DEA betyr å opprettholde arven etter Harry Anslinger, en notorisk rasistisk byråkrat som spilte en nøkkelrolle i utformingen av USAs narkotikapolitikk. Anslingers innflytelse var preget av rasemessige fordommer, maktbruk og bedrag, og satte scenen for den straffende og diskriminerende politikken DEA håndhever i dag. Ved å opprettholde DEA, støtter vi utilsiktet disse utdaterte og skadelige ideologiene.

DEA representerer en arkaisk og skadelig tilnærming til narkotikapolitikk, en som ikke klarer å tilpasse seg moderne forståelse og samfunnsbehov. Hvis vi tror på USAs hellighet og dets demokratiske prinsipper, er det avgjørende å anerkjenne DEA som en relikvie fra en svunnen tid, et byrå som opprettholder den undertrykkende taktikken til sine forgjengere. For virkelig å frigjøre folket og opprettholde verdiene rettferdighet og likhet, er det nødvendig å utdrive DEA og dens foreldede, skadelige politikk. Først da kan vi begynne å smi en vei mot en mer human, effektiv og rettferdig tilnærming til narkotikaregulering og kontroll.

Etter mer enn et halvt århundre med strenge narkotikareguleringer, er det tydelig at krigen mot narkotika er vunnet, ikke av rettshåndhevelsesbyråer som DEA, men av narkotikaen selv. Loven om kontrollerte stoffer, som har vært hjørnesteinen i denne langvarige kampen, har ikke bare mislyktes i å dempe narkotikabruk og -handel, men har også forverret samfunnslidelser og krenket individuelle friheter. Tiden er inne for at USA, og faktisk verden, radikalt revurderer sin tilnærming til narkotikaregulering.

DEA, til tross for sin selverklærte endelige autoritet i narkotikaklassifisering, kan ikke fortsette å diktere en utdatert og ineffektiv politikk. CSA og lignende dokumenter over hele verden må avskaffes eller reformeres grundig. Vi må anerkjenne og respektere prinsippet om at individer har frihet til å ta valg om egen kropp, forutsatt at de ikke skader andre. Denne tilnærmingen er i tråd med kjerneverdiene frihet og personlig autonomi som er sentrale i demokratiske samfunn.

Et nytt paradigme for narkotikaregulering bør vedtas, et som prioriterer folkehelse, utdanning og skadereduksjon fremfor kriminalisering og straff. Et slikt system vil ikke bare respektere individuelle friheter, men også adressere de grunnleggende årsakene til narkotikamisbruk, og tilby en mer medfølende og effektiv løsning på en utfordring som lenge har plaget vårt samfunn. Tiden for endring er nå; la oss omfavne en fremtid som opprettholder frihet, fremmer velvære og anerkjenner lærdommene fra fortiden.

DEA OG KONGRESSEN OM OMSETTING AV CANNABIS, LES VIDERE...

DEA OG KONGRESS HANTER BARBS OVER CANNABIS-OMPLANLEGGING!

• SEO-drevet innhold og PR-distribusjon. Bli forsterket i dag.
• PlatoData.Network Vertical Generative Ai. Styrk deg selv. Tilgang her.
• PlatoAiStream. Web3 Intelligence. Kunnskap forsterket. Tilgang her.
• PlatoESG. Karbon, CleanTech, Energi, Miljø, Solenergi, Avfallshåndtering. Tilgang her.
• PlatoHelse. Bioteknologisk og klinisk etterretning. Tilgang her.
• kilde: http://cannabis.net/blog/opinion/is-the-dea-still-worth-it-physician-calls-for-rescheduling-of-cannabis-or-abolish-the-dea