Måten virksomheten ble drevet på, eller ikke utført på det nylige ministermøtet i Goa – og mer så på sidelinjen, som fanget media og nasjonal oppmerksomhet bedre – spørsmålet er om Shanghai Cooperation Organization (SCO) går South Asian Association for Regionalt samarbeid (SAARC) måte. Iboende forskjeller mellom India og Pakistan som ikke har noe med regionalt samarbeid å gjøre, torpederte SAARC innenfra. Når det gjelder SCO, har Kina og Pakistan, som forventet, gått sammen mot India, mens Russland, på grunn av Ukraina-krigen, kan sitte på gjerdet, akkurat nå.

På slutten av SCO-ministermøtet i Goa krysset Indias utenriksminister S Jaishankar av de to over Kina-Pakistan økonomiske korridor (CPEC) som går gjennom Pak-okkuperte Kashmir (PoK). I en spiss referanse til Pakistan, han sa også at "ofre for terrorisme sitter ikke sammen med terrorutøvere".

Med disse realistiske, men likevel kaustiske observasjonene, satte Jaishankar betalt for det som var i vente. Bare en dag senere i Islamabad lovet utenriksministrene i Pakistan og Kina, Bilawal Bhutto og Qin Gang å gjenopplive CPEC. Det kan godt sette tonen for gjenopplivingen av Kinas mer enn ambisiøse belte- og veiinitiativ som hadde falt i dårlige tider under Covid-pandemien.

De to nasjonene ville ha sagt og gjort nøyaktig like mye selv uten det. Men Jaishankars uttalelser i Goa fikk det til å se ut som om Beijing og Islamabad tok tommel på India, som om deres "svar" var en ettertanke.

Jaishankar i seg selv kan ikke klandres for det han sa på pressekonferansen etter møtet i Goa. På sidelinjen av SCO-møtet møtte han hver for seg Kinas Qin-gjeng, Russlands Sergey Lavrov og kolleger fra andre medlemsnasjoner, med unntak av Pakistans Bhutto. Det hadde mer å gjøre med tilstanden til bilaterale forbindelser, men i moderne virkelighet burde forholdet mellom India og Kina vært verre enn forholdet mellom India og Pakistan, med unntak av Bhuttos grove og usivile språk de siste månedene. Det ser ikke ut til å være slik etter Goa.

Jaishankars bilaterale samtaler med Qin Gang og forsvarsminister Rajnath Singhs diskusjoner i Delhi med motparten Li Shangfu viste tydelig frem de uovertrufne post-Galwan-indiske forventningene fra Kina til spesielt LAC. Nærmere inn- og utland – og til og med i en mindre kjent Dominikanske republikk en uke tidligere – beskrev Jaishankar forholdet mellom India og Kina som «unormalt». Etter Goa-bilateralen tvitret han at "fokuset" i bilaterale samtaler "forblir på ... å sikre fred og ro i grenseområdene".

Under Rajnath-Li-samtalene gjentok India en gang til at bilaterale forbindelser ikke kan være "normale" med mindre det er fred i grenseområdene. Li sa senere at grensesituasjonen var «generelt stabil» uten å forklare hva han hadde i tankene. En ting er å referere til ikke-repetisjon av Galwan-lignende episoder. Den andre er beslutningen til korpssjefene om å holde tett kontakt og finne en gjensidig akseptabel løsning på de gjenværende problemene i det østlige Ladakh tidligst. Enda en annen er å antyde en "ny normal" langs LAC for Kina for å starte fremtidige LAC-samtaler fra den nåværende bakkesituasjonen. Det er bare ikke akseptabelt for India.

På Islamabad bilateral, registrerte Bilawal Bhutto hvordan "vi setter stor pris på Kinas faste støtte til Pakistans territoriale integritet, suverenitet og nasjonale utvikling, så vel som Kinas prinsipielle og rettferdige holdning til Jammu og Kashmir-striden". India hadde takket nei til Beijings invitasjon til BRI-innvielsen, hovedsakelig fordi CPEC gikk gjennom PoK, som tross alt er indisk territorium.

Jaishankar gjentok like mye på Goa: «På den såkalte Kina-Pakistan økonomiske korridoren tror jeg det ble gjort veldig klart, ikke én men to ganger i SCO-møtet, at tilkobling er bra for fremgang, men tilkobling kan ikke krenke suvereniteten og territoriell integritet." Det er uklart hvem som projiserte CPEC som et intra-SCO-tilkoblingsprosjekt. Jaishankars uttalelse på ministermøtet antas imidlertid å ha blitt fremsatt som svar på en slik påstand (muligens fra Kina).

Uansett bør andre medlemmer av SCO se det hele som en potensiell trussel mot eksistensen av en av de få multilaterale organisasjonene som ikke er påvirket av Vesten, en annen er BRICS. Russland er for øyeblikket ikke i noen posisjon eller humør til å sikre at SCO ikke ender opp som et permanent sted for en slengkamp mellom India og dets tvillingmotstandere som jobber sammen.

Det bør imidlertid være levende for realiteten at akkurat som Moskva ikke vil at Ukraina-krigen skal diskuteres i FN og andre internasjonale fora, bør spørsmål som skader individuelle SCO-medlemmer holdes borte fra forumet. Kina kan for eksempel ikke få lov til å kamuflere grensepolitikk som en SCO-utviklingsagenda, noe det ikke er. I mangel av en nasjon som Russland for å moderere nasjonal oppførsel innen SCO, bør Beijing selv bestemme om de ønsker at organisasjonen skal fortsette i denne formen og formatet, eller ønsker at den skal gå tilbake til skallet den brøt ut fra for lenge siden.

Sett på fra de langvarige bilaterale relasjonene, spesielt mot den vanlige motstanderen India, kunne Kina ikke annet enn å ha sagt ting som Pakistan ønsker å høre, spesielt etter Indias savn mot Goa. Men går det utover, er det Kinas tro at grensetvistene India-Kina og India-Pakistan ikke kan nå endelige uten at ett av eller begge parene diskuterer "Aksai Chin-spørsmålet".

Det handler om det Pakistan-okkuperte indiske territoriet i tidligere Jammu og Kashmir, nå tredelt under den indiske grunnloven siden. Islamabad ga det bort til Beijing, på grunn av den besynderlige påstanden om at området historisk sett hadde tilhørt Kina. Likevel kan Pakistan ikke rane Peter og betale Paul – heller gi Paul i gave.

Bilawals dårlige munn av India er et biologisk problem genetisk arvet fra hans morfar, Zulfikhar Ali Bhutto. Som alle pakistanske ledere, inkludert de som streber etter å raskere sin valgoppstigning til statsministerens jobb, har sammen gjort India-bashing sentral i Pakistans nasjonale identitet og agenda. Nasjonen har betalt en for høy pris for slik oppførsel, som den nåværende økonomiske krisen har vist seg en gang til.

Pakistan står overfor nasjonalforsamlingsvalg senere i år. Det er klart at Bilawals angrep på India, både innenfra og utenfor landet, må sees i denne sammenhengen. Ikke bare India, men også tredjeland, hvis gjestfrihet han ofte misbruker for å målrette mot New Delhi og statsminister Modi, som for å prøve å ødelegge det utmerkede bilaterale forholdet mellom de to andre. Det har ikke fungert så langt.

India må også kalibrere sin holdning mot Pakistan. Uavhengig av Bilawal slags uberettiget og slitende kritikk, er det en ekte kjærlighet og respekt for India i Pakistan akkurat nå. Vanlige pakistanere sies å være overveldet over fremgangen som India har gjort siden uavhengigheten, mens elitedelen av nasjonens befolkning uttrykker dem i ord, på papir, TV og sosiale medier.

Det er et øyeblikk for India å fange, ikke la det gli unna, da New Delhi ikke kan sees på som å skade den nasjonale stoltheten til disse segmentene. Uten indisk innsats kan de ha dukket opp som Indias "myke makt" i Pakistan. Vent-og-se burde være Indias tilnærming til Pakistan akkurat nå, og la nasjonens velgere bestemme om de fortsatt vil at noen som Bilawal Bhutto skal være deres statsminister, nå eller senere – eller, i det hele tatt vil ha ham i nasjonal politikk.