Som en Rocket League-purist med over 1,300 timer, forventet jeg ikke å like Fortnite Racing-spin-offen så mye

Publisert av Platon

Følgere: 0

Jeg lyste opp da jeg først hørte at Psyonix laget et Rocket League-racingspill. Det er noe Rocket League-spillere har forestilt seg lenge: Vi elsker rakettdrevet bilfotball, men det kan sikkert også være morsomt å utføre bilakrobatikk i løp?

Så hørte jeg det Rakettracing skulle ikke være en Rocket League-modus eller et nytt frittstående spill, men en modus i Fortnite. Min kanskje urettferdige magereaksjon var: hehe. Min største bekymring var at Rocket Racing ville føles som en forlengelse av Fortnite fortnite i stedet for det åtte år gamle spillet hvis sære, vanskelige bilhåndtering jeg har brukt godt over 1,000 timer på å øve på. Jeg har aldri kommet inn i en Rocket League-imitator; de vanner det ut eller finner bare ikke de samme morsomme fysikkens lover.

Men så prøvde jeg Rocket Racing i morges, og skyte: det viser seg at jeg liker det uansett. Jeg liker også litt Lego Fortnite overlevelsesmodus Epic lagt til tidligere denne uken. Hva pokker? Er jeg en Fortnite-spiller nå?

Som spådd, håndterer ikke Rocket Racings biler som Rocket Leagues. Moddere lager Rocket League hinderløyper der mestere av frittflygende kontroller bruker sine absurde ferdigheter å i utgangspunktet drive med bil-kour, og dette er ikke det. Rocket Racing-biler håndterer nærmere Fortnites eksisterende bilpark med ånden fra Rocket Leagues akrobatikk bakt inn. Psyonix har tilpasset de grunnleggende konseptene til Rocket League – du kan booste, hoppe og fly – til kontroller som passer fornuftig for Mario Kart eller F -Null-stil kurs. Det er ikke lett å mestre, nødvendigvis, men du kan ikke gjøre null-G olympiske dykkerutiner som Rocket League-spillere gjør (ikke at det egentlig gir mening i et løp).

Bilene har forsterkere bak som kan avfyres for å gå raskere, men de fungerer ikke som jetmotorer som sender deg urolig opp i himmelen som i Rocket League. I stedet er "flyging" en funksjon av hoppknappen, som aktiverer rakettforsterkere festet til bilens understell. Disse motorene løfter deg vertikalt som en Harrier-jet, uten risiko for å velte, og knappen kan fjæres for å komme deg over store hull. Luft som unnviker seg til venstre, høyre, opp eller ned, fester deg raskt til nærmeste overflate i den retningen. Det er en mer automatisk prosess enn i Rocket League, men det er ganske greit å plutselig kjøre i taket i hundrevis av kilometer i timen.

Den viktigste manøveren er drifting, som skjer naturlig når du tar et hardt hjørne, og kan assisteres med rakettforsterkere. Som i Mario Kart avsluttes en vellykket kraftskli med en fartsøkning for å drive deg nedover neste strekning. Kombinert med hopping og unnvikelse gir det mange måter å prøve å optimalisere kjørelinjen din gjennom hver bane – så igjen, egentlig ikke "Rocket League-racing", men et morsomt racingspill likevel.

Alle løpene jeg har spilt så langt har vært konkurransedyktige, med minst noen få syklister som tråkket til første på slutten, og det er allerede en rangert modus. Det er 26 kart etter min opptelling, alt fra enkle kretser der opp er opp og ned er ned til spor der jeg begynte å glemme hvilken vei som var - helt til jeg ved et uhell trykket på hoppknappen mens jeg snudde og falt av banen.

Jeg liker virkelig ikke Fortnites hovedgrensesnitt – det overmettede feltet med miniatyrbilder og varsler irriterer meg, på en visstnok gammel mann-måte – så jeg kan ikke si at jeg er glad for at Rocket Racing er en del av Fortnite og ikke en ny modus i Rocket League, som jeg har hatt på Steam lenge før Epic kjøpte Psyonix. Det er imidlertid morsomt, og det er vanskelig å klage for mye på et gratisspill.

Siden jeg også graver Lego Fortnite, antar jeg at jeg lar alle 57 GB Fortnite være installert for nå. Jeg burde tross alt trukket avtrekkeren på en 4TB SSD under Black Friday-salget.